Keats - Hyperion

HYPERION

"Deep in the shady sadness of a vale
Far sunken from the healthy breath of morn,
Far from the fiery noon, and eve's one star,
Sat gray-hair'd Saturn, quiet as a stone,
Still as the silence round about his lair;
Forest on forest hung about his head
Like cloud on cloud."

(Keats)

Noen må gi opp, mens andre tar over. Jeg våkner. Midt på natten. Slår plutselig øynene opp, ser det grå nattelyset fylle rommet, kjenner følelsen av meg selv. Den jeg er. Og den jeg ikke er. På vei ned. Mot siste stadium. Jeg? Betrakter det halvgrå lyset. Vet plutselig uten skygge av tvil at dette klarer jeg ikke. Kampen for å bli her, vil krones med nederlag. Hvis det egentlige jeg tar over og viser hvem jeg er.

Vil det være frigjøring?
Vil det være døden?
Vil det være begge deler?
Vil det finnes noe annet?
Noe som kan brukes til å basere restene av et liv på?

Spørsmål, spørsmål. Øynene mine er vid åpne, blunker ikke, ser rett opp i taket, jeg rører meg ikke, er dette nok, eller ikke, klarer jeg å brenne for et kompromiss? Vet ikke, eller takler jeg flammene fra det kompromissløse, vet ikke, vet bare at jeg våkner, der er midt på natten, mørket ligger tungt i rommet, øyne som intet ser, og vet, uten skygge av tvil, at dette er bare en lek. Og at alvoret allerede har vært her.

Og bestemt.

"Then with a slow incline of his broad breast,
Like to a diver in the pearly seas,
Forward he stoop'd over the airy shore,
And plung'd all noiseless into the deep night."

(Keats)


(Illustration: C. Brown, silhouette of Keats, 1819.)